Housing Tantrum Tropicale

Det e kje te å smyga under ein sakkosekk at me per dags dato slide med å finna ny leilighet. Eg vil i den anledning kasta ein imaginær håndgranat i retning Sydneys eiendomsmeglere.
De har vist seg som ein gjeng unyttige, ignorante tåper med ein fullstendig mangel på kunnskap og deodorant. Internettannonsene inneholde sjelden kurant informasjon som f.eks. kvadratmeter, bilder eller til og med adresse av leilighetene…

Når me fyst komme oss på visning, e megleren alltid fasjonibelt seine og ulastelig antrukket i skjorta med mer svetteflekker enn ein nervøs hippopotamus. De kan således ingenting om leiligheten de vise fram, klare kje svara på någen relevante spørsmål. Ingen forberedelser e gjort. Nylig møtte eg på ei meglerdama så nekta å henta flere søknadsskjemaer neri bilen te me så va på visningen. Eg fekk umiddelbart lyst te å slite av foten hennas med et trafikkhelikopter. Som ein mellomting slapp eg ein tacofjert i heisen med hu på vei ner.

Leilighetene i seg sjøl variere vassvittig. Me har sett alt fra narkoreir te boliger som meget gjerne kunne blitt brukt te innspeling av ein mykpornografisk spenningsfilm. Alt fra vegg-te-vegg tepper med blodflekker te møbler av marmor og porselen. Aircondition fins ikkje, uforståeligt i denne varmen.

Hvis ein så finne ein bra leilighet, komme me te selve vaniljesausen i denne fortærte fromasjen. Et skjema på åtta-ni sider komme fyst; der må ein føra på ting som inntekt, ka bil ein har, referanser, stjernetegn og sivilstatus. Når ein i tillegg må legga ved kopi av pass, kredittkort, forsikring, jobbattester og skriftlig erklæring fra banken, så e jo denne prosessen verre enn å søka jobb i Utenriksdepartementet. Det hjelpe oss heller ikkje at eg ser ut som ein lubben satanist på mitt fem år gamla passbilde, og at Kristoffer e prikk lik ein ung Ole Gunnar Solskjær på visakortet:
Vår søken etter nytt slaktarhus fortsette så i denne tropiske hetetokten. Boblande celcius og meglere med kromosomer i minus dekke dagene våre nu. Me har to uker på oss, og snart komme det besøk fra Noreg. Ai ai.

Kristoffer (eller Quichestoffer som eg nå kalle an itte et aldeles abnormalt inntak av verdens mest femi bakst; quiche) e skråsikker på at me komme te å få ein aboriginsk landlord som tar betalt i sukker. Det einaste me vet, e at meglerane her nere har så lide peiling og verdigrunnlag at de liksågodt kunne hatt bind foran øyene. Og du vet vel når det e verst å ha bind foran øyene?
Når det e brukt.