Funky Zeit

For et par uker siden va det Mardi Gras-festival her i Sydney. Ovenfor kan du se to av våre norske kamerater her nere, Håvard og Asle, posera med to gode naboer.
Denne homsefestivalen sørga for ein løsaktige stemning i heile byen, og det kan best beskrivast som å gå rundt i ein Village People-musikkvideo ei heile helg. Mye løye å se.
Eg e glad me takka nei te å opptre som skandinaviske delikatesser i toget, for det kunne fort sett ut som de på bildet her. Men me måtte selvsagt markera begivenheten, denne gang gjekk det utover utseendet:

Ellers har me starta nytt skolesemester. Første ugå var prega av mye slid, toppa av at eg klarte å bli innestengt på et handikapp-toalett to minutter før ein forelesning. Etter først å ha blitt møtt av ein liden nyrestein i urinalen, innsåg eg så at den høyteknologiske dassen hadde kortslutta i dørå. Den va elektronisk styrt. Fra utsidå! Herregud.

Heldigvis ringte eg Kristoffer som kom springande te unnsetning i ein diabolske fart. Han trykka på den magiske knappen og lo så hjertens av kaldsvetten på min pannebrask.

Kjelli og Kristoffer vise eina klasserommet vårt: årgang 1948

Nok ein gang har me fått besøk av Terje, som bodde på Kristoffer sitt rom i to uker. Nå fant eg an nylig oppi sengå mi, så eg henta kameraet. Her e vår egen lille kommode-varan:
Sist helg feira me at eg hadde overlevd nok ein vinter, og valgte å gi den mye omtalte australske vin-goonen ein siste sjanse.
Det sko me aldri gjort:

Smells Like Ass

Australienia har ikkje flüst av søtsaka som falle i smag i våre gastronomiske ganer. Sjokoladen e skummel, iskremen smage jur og smågodt fins ikkje. Sikkert liga greit.

Men ein ting me savne e ostepop. Fra OLW. Jodå, me har ostepop her nere. Altfor mange faktisk. For selv ikkje den pureste argonplasma kan fremskaffa skikkelige ostepop her i kenguruens kuvøse. Den australske ostepopen ”Cheezels” smage gamle vanter dekka av frossent kråkepiss.
Slagordet på boksen seie ”Finger-Licous Fun!”; vulgært og hedensk. Me rista på håve i butikken. Det henspeile på at man ska tre produktet over fingrane og fortære disse asbestsmultringane derifrån. Me testa Cheezels ein dag, og det fysta ein merke e at porøsiteten ikkje e som den ska ver. Deretter spele flavørene kastanjetter med smaksløgen within, og ein innser at det smage som...vel... gamle vanter som har låge for lenge ude i sandkassen, hvorpå ei gammale kråga bevisst har pisst på de. Saktens.
Det va derfor med palmevin og mariekjeks me i gledjerus nylig mottok ein forsending Cheez Doodles fra fedrelandet. Aldri før har eg vert så glad for å se ”Ostbågar” på svart/hvitt. Aldri før har eg sett Kristoffer produsera saltvann ut nasen av å stryga håndå varsomt over ein knitrande pose med gule svamplegemer oppi.
Oh, the passion!

Dår e mange forskjellige måter å nyta ostepopen på, først vist ved min venn Stian. Han der Stian e playful, han lige den ytre sårbarheten og fremfor alt Cheez-luktå:

Stian e per dags dato singel. Stian lige golf, ost og jobbe i oljå.

Her har du Tiril, med ein mer aggresiv og spekulativ metodikk:
Tiril dele kje med seg, pass deg for gaffelen!

Me åpna den første posen vår på kino. Med kver si hånd på posen rifta me rituelt opp 100 gram helligdom og lot den vakumiserte, velkjente odøren fra de gule kinapikkane få spre seg rundt oss.

Mine erigerte nesebor inhalerte engasjert, mine pupiller søkte frelse mot øyenbrynå. Blodsirkulasjonen eskalerte som pulserende vin.
Ein leken neve stupte plask forelska neri posen og røvte med seg litt doodles. Resten… resten e litt uklart. Einaste eg huske e at me underveis i ostepoppingå utveksla någen tilfredse blikk og anerkjennende nikk.

Ein føle seg litt brukt når ein pose med OLW Ostebågar e tom. Det hjelpe kje å lukta på hendene, men kan jo kje la ver.
Må bare sniffa. Mhm zå godt. Godtvondt.

Den Fortapte Translasjon

Som utlendinger i utlandet blir me ofte spurt ka språk me snakke eller kor me e fra. Gode forslag som USA, Chile og Nederland har for det mesta provosert oss genserløst. Någen har aldri hørt om Norge eingang, og diverse asiatere tror me e vranghål så seie ”no way”. Andre kjenne någen så va i Oslo for et par år siden, og så har du selvsagt de så tror at det spasere snøbjørner i gatene våre.
Ein groβe fordel med å snakka norsk e at me kan snakka drid om alle rundt oss, med et pittelite forbehold. Har gått på et par små smeller, der skandinavere har vert ofre for våre skarpladde, rue tunger.
Men men, ingen skjede skadd.
Let’s cut to the gorgonzola, altså the cheese. I klassen vår har me blitt kjent med folk fra heile verden, og någen av de ska søka jobb i Nordsjøen når me e ferige. Det e nok olja te alle. Av og te spør de oss om Norge og Stavanger, då dempe me lyset te ’Niveau Sexig’, tar fram et duftande stearinlys fra ryggsekken, patte på ei piba med pæretobacco og fortelle så pimpøst om slaps, vakre damer, brunost, skamdyr øl, Bear Eidsvåg og the fjords.
Me e til og med så elskverdige at me allerede har begynt å lera et par kompiser fra Pakistan norske ord og uttrykk, for å smuda transisjonen. Youtube e ein fine ting, så ved hjelp av videosnutten under tror eg at de snart e klare for å hilsa på Noreg:

Fjordingen i Tempelet

Sannelig jeg sier dere: det tar på å flytta i Australia. Heldigvis fekk eg besøk av ein nærliggande frende og hans skjøge, akkurat i tid te å hjelpa oss i denne vanskelige tid. Og hadde det kje vert for Ed og Cathrine så hadde me ikkje klart det tidsnok. Det regna og bikka 95% luftfuktighet, så då va d liga greit å bare få gjort unna flyttingå med ein gang.

Me leide ein deilige flyttebil, og fekk oppleva venstrekjøring i ein storby. Litt uvant i kryss i begynnelsen, men fekk fort teken på det:


Ed måtte sitta bagi te slutt:

Kjørte ein del turer mellom leilighetane og heiv fra oss ting, for så å gyva løs på den store karamellen i jekslene: sofaen. Det hadde me grua oss te i mange måneder. Ugenialt oppbygd i èn del og for feide for alle serieproduserte dører, blei me nødt å ta i bruk MacGyver-triks og fira an ner via balkongen. Me plasserte pingvinen oppi for å gjør d litt pikant og fresht:


Etter landing utspant det seg någen sexy, testeroniserte gledescener i regnet:


Å få sofaen heist OPP igjen viste seg å ver et større problem...

Itte litt hjernestorming kom me fram te ein løsning der Ed og Kristoffer dytta sofaen oppover mens eg sto på balkongen og drog an (sofaen).


På ein eller aen måde gjekk det, og me va endelig i hus!

Det måtte feirast, så me cruiste ner på drive-in vinmonopolet og kjøpte diabolsk leksir:


1 time seinare:

6 timar seinare:


Vel etablerte kom også finværet, så me tog turen te byen der me besøkte Sydney Wildlife World, bilder kan sees i innlegget nedenfor. Det blei kozing med koala, men dessverre lite fis.

Nere med strandå vår e det offentlige griller som det e gratis å bruga, så me hamstra kjøtt og vin og tok oss te rette.


Festen fortsatte i leiligheten når mørket senka seg på, og så te Sydney sentrum og ein nice nattklubb så hette The Ivy. Der blei kjempestemningen endå svulstigare, og med egen sofakrok og 3 fotoapparatus blei det både blitzkrieg og skjendige positurer. Våre tanker går te de andre gjestene som måtte bivåne disse sjeansane:



Etter midnatt pulserte dansefoten etter flere timer med særdels god musikk, deriblant Lionel "Hestefjes" Richie med sin udødelige 'All night long'. Då trodde eg den norske delgasjonen sko eksplodera fra navlen og ner, det va som å sitta i et dridas 17. mai tog!

Roda oss ittekvert ner på dansegolvet, der me fant fort ut at kjønnskvoteringen føltes sånn som dette:


Nattmaden blei elegant inntatt på McDonalds, der me på ingen måte dreiv gjøn med omgivelsane:

Likte så godt puffen eg satt på at eg fekk lyst å ta an med. Prøvde iherdig å overta alle å ta med kver sin hjem, sånn at eg og Kristoffer slapp å kjøba ein te sofa. Folk va kjibe i burgeren. Eg måtte ta puffen i egne hender. Vanliga det.

Et par minutter seinare hadde Cathrine praia ein taxi rett utfor inngangen, mens Ed holdt vakt med personalet. Eg tog meg derimot god tid i å velga ut ein puff. Hadde skada håndå i et vennlig basketak tidligare på kvelden, så det å løfta med seg ein 15 kilos møbelenhet med halvaen hånd blei problematisk. Omsider fekk eg tak på krabaten og spaserte rolig og beherska ut McDonalds med innflytningspresang te Kristoffer. Idet me kom oss ut dørå og mot taxien hørte me ”HEEYY, OOOYH!” bryda lydmuren bak oss.
Me va bøsta.

Eg heiv meg som sistemann inn i taxien, der ein forskrekka sjåfør ikkje heilt visste ka an sko gjør med leppene. Med puffen på fanget og kleptomanpuls ropte eg ”go, go , GO!” som i ein heilt okei actionfilm. ”Coogee, and make it snappy!”, insisterte eg og daska puffen. Sjåføren tok meg på hornet og fekk motoren te å skriga. Bånn gass. Ed lukkte ner vinduet for å lufta tungå, mens eg og Cathrine poserte billig med fangsten:


Innflytningsfest for puffen i lobbyen:


Razz va klar for nachspiel, så det blei eine kleine pelikan-nektar utover nattå. Någen slukna underveis, mens andre fortsatte te ein salamander krøyb inn i stuå. Sist me såg den, pilte an inn på Kristoffers rom, som ikkje fant an dagen etterpå. True story.
An e trolig der inne ennå.


Dagen derpå blei brukt te grilling og refleksjon i ein park nere ved havets susete dus.



Siste dagen Ed va her måtte me snorkla ein siste gang samen. Hyppige haiangrep og ’murky’ forhold i vannet valgte me å overse. Idet me spaserte forbi Coogee Beach hørre me plutselig i høytalaranlegget: ”There is a shark in the water, please remain calm and leave the water”. Me blei ståande og se et par minutter, men såg ingen store fisker. Så me gjekk videre og plaska uti litt røff sjø i Gordon’s Bay.

Eg va under vann og filma ein teide fisk når eg plutselich skimte Ed svømmande mot meg som ein golden retriever med gigantiske øyer og paniske bevegelser. Han pekte bak seg og eg tenkte umiddelbart at nå va det hai på ferde. Eg drog fram dykkerkniven og ninjagrepet. Oppe på overflaten skreik Ed ”få an aaaaav, få an av!”. Fyst då såg eg et par jævlige jellyfish på nakken og ryggen hans, nærmere bestemt portugisiske krigsskip. Prøvde fyst å få de av med kniven, men kom ikkje på at den va toegga, så det va kje så behagelig visstnok.

Eg visste det ikkje va dødelig, men det ska ver forjævelig vonde saker. Me fekk komt oss på land, der Ed begynte å føla giften og ubehaget. Fekk an bort på ein benk, mens eg jogga for å finna ein badevakt. ’Jogga’, fordi eg dagen før va blitt matforgifta, så joggeturen min der blei ein hårfin balansegang av takt, tone og det å ikkje drida i shortsen.

Me støtta Ed bort te sygestuå te badevaktane, nermare bestemt dusjen, for å få vekk giften med varmt vann. Han klarte nesten kje snakka stakkar, hørtes faktisk ut som Darth Vader. Men an va tapper. Forklarte at an va nummen i korsryggen, klarte verken ligga eller stå. Blei litt bedre itte dusjen, så me heiv an på ei sygeseng og tok bilder av an:

Me fekk sitta på med vår nye venn badevakten hjem, då va Ed begynt å bli bedre. Vel hjemma igjen va det rett i ølå.

Schwiing!